I følge de siste spådommene vil internett innen utgangen av 2023 ha produsert omtrent 120 zettabyte med data.
Hvis du er vant til lagringskapasiteten til den løpende bærbare PC-en du bruker hjemme, trenger du rundt 1 milliard bærbare datamaskiner stablet oppå hverandre for å lagre så mye data.
Det er ingen overraskelse at de store foretakene og datameglerne sitter på en veritabel gullgruve av analyser.
De fleste av oss er klar over (til en viss grad, i det minste) at surfing på nettet uunngåelig etterlater et spor av data, men det kan virke som et veldig abstrakt konsept.
Hva betyr det i reelle termer? Og for den saks skyld, trenger den gjennomsnittlige internettbrukeren å være så opptatt av fjerning av data fra Google når det bare er et produkt av sene tråler etter kjendissladder, e-shopping i helgene eller tilfeldige Google-søk etter «restauranter i nærheten» eller «hele besetningen av Les Misérables»?
Hva vi legger bak oss
La oss starte med Google – den ubestridte forkjemperen for nettlesing.
Selv om Google forblir karakteristisk overbevist om den eksakte karakteren av sine praksiser og algoer, vet vi at Google sporer brukeratferd på tvers av alle appene, tjenestene og enhetene sine.
Så hvis du har en Google-telefon eller Chrome-basert bærbar PC, er sjansen stor for at de har mye mer informasjon om deg enn noen som bare bruker søkemotoren – selv om de vil ha det i begge tilfeller mye.
Nettleseratferd sier mye om en person. Kombiner det med annen innsikt som plassering, alder, kjønnsidentitet og den eksisterende profilen de har bygget opp på deg, og enveisnivået av “kjennskap” mellom Google og brukerne er forbløffende.
Mellom Google selv, YouTube, Google Workspace og Drive, Maps, Chrome, Bilder, Google Shopping, Flyreiser, Finans, Scholar, Gmail, Bøker … listen fortsetter.
Hvert klikk, hver pause å lese, hvert søk og hvert bilde du tar og lagrer på plattformen, hver video du ser og ser på nytt eller annonse du dveler over, representerer en annen brikke i puslespillet fra et dataperspektiv.
Etter noen anslag, ca 90 % av verdens data er samlet de siste 24 månedene.
Hastigheten som vi “utleder” verdifull informasjon med er svimlende, men alt skjer bak kulissene.
De fleste av oss vet at det skjer, men i hvilken grad det skjer kan bare virkelig bli verdsatt av de på den andre siden av skjermen.
Hvorfor er det et problem?
Vi vet at Google og andre store enheter som Meta tar det positivt inn når det kommer til brukerdata, men vi vet også at brukerdataene våre er avgjørende for personlig tilpassede opplevelser.
Hvis Netflix, for eksempel, ikke matet store mengder innsikt fra hver av brukerne i algoritmen, ville vi alle åpnet plattformen for en lang liste med tilfeldige og for det meste uegnede seerforslag.
Brukere vil ha skreddersydde, målrettede opplevelser fordi de er langt overlegne generiske og lite nyttige opplevelser.
Et av de største problemene ligger i personvernhensyn. Det er ikke uhørt at store selskaper med enorme lagre av data blir raidet og utnyttet for disse dataene.
Faktisk er det ikke engang sjelden. Og selv med de mest robuste sikkerhetsforsvarene på plass, tar de ikke hensyn til de moralske manglene til disse selskapene.
Kast tankene tilbake til 2015, da Facebook-Cambridge Analytica-skandale treffer overskriftene.
Data kan også svikte seg selv. Forestillingen om algoritmisk skjevhet og manipulasjon er et hett tema akkurat nå, og mange frykter at data vil bli mer og mer en isolerende, selvforsterkende boble for internettbrukere.
Det handler ikke bare om å få feil produkt- eller nettstedanbefalinger, men om diskriminerende utfall som tapte jobbmuligheter, urettferdig kredittscoring og helseforskjeller.
Vil det ta slutt?
Potensielt, men problemet er at de største spillerne naturligvis har mest innflytelse.
Web3, for eksempel, framstilles som en slags digital utopi – et sted hvor personvernet til brukerne forblir i deres hender, og dataene de genererer er deres egne, snarere enn eiendommen til nettstedene og plattformene de besøker.
Men da Facebook ble Meta, begynte ideen om et fremtidig nett fri fra det skrustikk-lignende grepet til verdens mektigste enheter å rakne opp før den i det hele tatt hadde begynt.
Det er fortsatt håp, selvfølgelig – selve definisjonen av Web3 og metaversen betyr at det ikke er her før det er herså å si.
Men å få slike som Google, Meta, Snapchat og TikTok til å gi slipp vil være en av de største utfordringene internett har stått overfor.
